TURER

Rovertur, så bra!

Det var en gang fem spreke rovere som skulle på en liten rovertur til Rossnes på Radøy. De stilte alle veldig presise ved Bønes kirke i 13-tiden lørdag morgen, og til og med Endre klarte denne gang å komme til avtalt tid, «så bra»! De fem ble plassert i Hilde sin bil og den begynte å trille den lange veien til Rossnes.

Da roverne kom til Knarvik skjedde noe utenom det vanlige. Bilen svingte inn på en parkeringsplass og alle måtte inn på en butikk ved navn Rimi for å handle. Morten ga den vanskelige oppgaven til de fire andre tøffe roverne, de skulle finne ut hva de ville ha til middag. Etter mye frem og tilbake klarte de endelig å bli enige og fikk betalt. Vel ute av Rimi ble plutselig jentene i gruppen søkk vekk. Guttene, som ikke oppdaget at de hadde mistet to før de kom ut til bilen, begynte å lure på hva som var skjedd. Etter noen minutter kom jentene til syne og guttene lærte en ting: Man slipper ikke jenter ut av syne når man er i nærheten av butikker! «Så bra!»

Bilen startet opp igjen, og kjørte og kjørte, og fant tilslutt frem til Rossnes. Der ble alle lasset ned med utstyr og de fem roverne begynte den lange vandringen til leirplassen. Mange byks, hyl og sensurerte ord senere, kom de endelig frem til et overgrodd område. Morten og Hilde begynte å tråkke ned gresset der de skulle sette opp lavvoen, mens Matias og Endre måtte gå tilbake for å hente litt ved som på mistenkelig vis ble gjenglemt på veien. Ida nektet både å sette fra seg sekken og å gå ut i det høye gresset, hun stod på en flekk og hoppet opp og ned for å skremme bort eventuelle slanger. Da gresset var nedtråkket begynte guttene å sette opp telt, mens jentene tok frem kinderegg. Det ble bestemt at på denne turen var det å sette opp lavvo mannfolkarbeid.

Så var det tid for å sjekke ut de fantastiske svabergene. Endre lurte på om han skulle ta seg en svømmetur, men slo tanken fra seg. Plutselig fikk de fem tøffe speiderne besøk av en liten kjekkas. En liten, søt og uskyldig Frode Frosk var på feil sted til feil tid, og ble fanget av nysgjerrige og utforskende jenter. Litt hyling og mye kvepping måtte til før det ble tatt noen «så bra» bilder av Frode, og stakkaren ble sluppet fri.

Deretter var det tid for litt middagsmat som jentene tok seg av. Bålet ble laget av Endre, med hjelp av Matias. Da flammene hadde stukket litt av var det tid for woking av grønnsaker og kylling, for de som ville ha det. Maten smakte «så bra», og måltidet ble avsluttet med sjokoladepudding og mousse, samt den gjenglemte potetsalaten.

Da bålet var slukket og alt utstyr skylt i vannet på speidervis var det tid for en liten kveldstur. De fem speiderne mannet seg opp og beveget seg bortover veien som de for noen timer siden hadde kjørt på. De gikk forbi «tettbygde» strøk, hvite ulldotter som stirret, biller på størrelse med små frosker, og «pepperkaker» som plutselig ble fylt med lys. Veien vekket mange gamle minner for de eldste roverne, som de andre fikk høre om i detalj. Etter å ha slått alle rekorder og gått lengre enn noen Bønes-speidere noen gang hadde gått der ute, tok de seg en velfortjent pause før de tok fatt på hjemoverturen, «så bra»!

Vel tilbake til leiren var det tid for et lite leirbål. Morten fant fram leirbålskappen sin, de andre tok på seg sine flotte Bønesgensere og fant seg godt til rette rundt bålet. Det ble ingen leirbålssanger, Ida prøvde et par ganger, men ble nedstemt. I stedet ble det grilling og steking av seigemenn, mye prat og mobbing om ting som ikke skal nevnes her.

Rundt midnatt begynte det å blinke rundt den lille gjengen ute på svaberget. Den første tanken deres var paparazzifotografer, men det var ingen av dem som skjønte hvorfor de skulle være noe å ta bilder av. Tilslutt kom Endre med de kloke ordene: «Det er lyn». 1001, 1002, 1003… De fem smarte speiderne fant ut at det kanskje ikke var så lurt å sitte midt ute på et svaberg mens det lynte og tordnet, så de begynte å trekke mot lavvoen. Der bestemte Hilde og Ida seg for at de ikke ville sove i lavvoen, pakket sammen og trakk mot bilen. Jentene gikk en svett og anstrengende tur bort til bilen, med slanger luskende i buskene, mens guttene stresset med å få opp floken på lavvohetten, den hadde de nemlig ikke tatt på, og nå begynte det å regne. Så senket roen seg over både lavvoen og bilen.

De flinke jentene, som hadde på alarm på mobilen, våknet tidlig og var klar for en ny dag med nye utfordringer, «så bra»! Etter å ha pakket sin leir i bilen, tok de fatt på vandringen i busk og kratt bort til guttene. Der var det helt stille, og jentene begynte å lure på om guttene var tatt av slanger eller truffet av lynet. De fant fort ut at guttene bare fulgte Mortenss eksempel og fortsatt sov. [Merk at dette er skrevet av jentene, og at deler av historien er noe... fargerik. Red. anm.] Mens guttene lå og dro seg i soveposen inntok jentene frokosten på svaberget mens de studerte det mangfoldige dyrelivet i fjæren. Mange reker, småfisk, litt større fisk, sjøstjerner og krabbelik senere klarte guttene å kravle ut av teltet og spise sin, i følge Morten meget unødvendige, frokost. Så skulle leiren rives, men hvem var det som måtte pakke sammen lavvoen? Jo da, jentene som ikke engang hadde sovet i den! De hadde fått god trening etter å ha pakket den ned hver dag i en uke på vandreleiren, «så bra»!

Da alt var pakket og fellesutstyr samlet sammen og fordelt begynte vandringen gjennom bushen mot bilen. Rundt 11 var alt pakket i bilen, og Hilde startet på kjøreturen tilbake til sivilisasjonen. Og har de ikke kommet seg hjem ennå, så vet ikke vi hvor de er… Og snipp, snapp, snute så var også denne helgen ute!

Av: Ida Gjøstein Sundal og Hilde Tveiten

 17. maitur til Finse

Mange trives blant buekorps, skolekorps, is, regnbyger og mange lett stressede mennesker i bunad. Men ikke alle. Det er en gruppe mennesker som trekker til Finse år etter år. Noen kaller de nasjonalister, jeg velger å kalle dem entusiaster.

Derfor har det seg at tre entusiastiske unge menn valgte å legge vår übernasjonaldag til Finse. Dels p.g.a. det gode været året før, dels p.g.a. alle de vakre jentene vi regnet med skulle finne veien til Finse. De gode jentene uteble dessverre (bortsett fra en Stian fant seg), men det gode været kom og ga oss en skjønn nasjonaldagsfeiring. Matpakke i le for vinden ble fordøyd akkompagnert av slagere som "Ja, vi elsker" m.m. Da matpakken var ferdig fordøyd la vi 2-3 laange svinger ned Jøkulbakken før jeg, Stian og en local bestemte oss for å ta til høyre istedenfor venstre. Dette resulterte i survivalskiing på gjennomslagsskare og eder på aldri å sette våre ski, eller føtter, der igjen.

Vel hjemme i leiren tilberedte vi nydelig lammelår i deilig saus som vi nøt med panoramautsikt mot norsk natur. Til dessert hadde vi velsmakende riskrem og godt fjellvann før vi satte våre neser mot "boogien" på 1222. Noen kaller det sært. Jeg velger å kalle det en perfekt nasjonaldag!

Av: Kristian Knutsen

Romjulstur til Finse 2003

Finse er en gjenganger i roverlaget. Spesielt romjulsturen som har røtter tilbake helt tilbake til 2001. Denne gangen var vi atter en gang på Finse i slutten av desember, uten jenter og Karasjokkulde for en gangs skyld. Det vi derimot hadde var tre utrolig vakre dager med fint lys og gode snøforhold.

Roverlaget var dette året spredd over alle hauger (Alta, KNM Alta, Kirkenes og Bergen), men vi klarte likevel  å karre oss til Finse. Stemningen blant deltagerne var spent mens toget snirklet seg nærmere og nærmere endestasjonen vår. Finværet lot vente på seg, men da vi kom til Finse viste det seg at det var strålende sol og litt vind. Ikke verst til å være i slutten av desember! Det fine været viste seg riktignok å være av typen "lurevær", noe som forårsaket at vi avblåste turen til lille Finsenut. Istedenfor gikk vi tilbake til venterommet og hentet sekkene våre og bega oss ut på den kjedelige strekningen over Finsefetene mot Kongsnut. Vel fremme på denne fabelaktige hytten viste termometeret de vante -8 °C, men takket være snarrådige Stian og byggtørkeren Bob fikk vi fort varme i hytten.

Etter en varm natt var vi klare for klassikeren, hold deg fast, Hardangerjøkulen. Med sine 400 høydemetre har den alltid hatt en sentral plass på diverse finseturer og dette var ikke et unntak. Dårlig snø og enda verre sikt gjorde denne turen til en flopp. Eneste høydepunktet var da Stian falt utfor en fonn han ikke så.

Med bare tre personer på tur merker en fort at det ikke er for mye å snakke om, det ble derfor en tidlig kveld (etter en hard omgang med nødt eller sannhet). Morgenen etter var det knusedigg vær ute, med skyfri himmel og sol. Dessverre var dette den dagen vi måtte hjem og vi la derfor turen innom lille Finsenut. God snø og god sikt åpnet muligheten for Herminator fart og samtlige kunne notere seg et fint nedrenn. Det leie var at vi dessverre måtte returnere like etter denne formidable avslutingen på 2003.

Av: Kristian Knutsen