Roverlagets tur til Kandersteg 2006

Torsdag 27. august 2006 møttes roverne Endre, Hilde og Morten på Flesland tidlig om morgenen. Vi skulle på rovertur til det internasjonale speidersenteret til WOSM, som ligger i Kandersteg i Sveits.

Vi mellomlandet i København. At danskene har vindmøller, er noe alle vet. At Danmark er et relativt lite land, er også kjent for mange. Danskene har åpenbart løst dette problemet ved å plassere vindmøllene i vannet - strategisk nok på rekke og rad like utenfor Københavns havn.

Vel fremme i Kandersteg, rundt klokken 21, så vi noen andre speidere (det var draktene som avslørte dem) som vi fulgte etter, og fant på den måten frem til senteret.

Vi hadde på forhånd hørt rykter om at Sveits er, eller i alle fall inntil ganske nylig var, et relativt kristenkonservativt land, noe vi så flere tegn på under av turen. For eksempel var dette ett av de første husene vi passerte. «Den som tror på Guds sønn har evig liv». I Kandersteg, en liten landsby med rundt 900 innbyggere, har de både en katolsk og en protestantisk kirke, i tillegg til gamlekirken. Begge var døgnåpne, og alle som ville var velkomne inn.

Fredagen brukte vi til å gjøre oss kjent landsbyen og legge planer for aktivitetene resten av tiden.

Ser dette fjellet pæreformet ut? Vi syntes ikke det. I Sveits er det som kjent en hel del fjell. De er mange og de er bratte. Bergen er kjent som byen mellom de syv fjell, mens Kandersteg ikke er kjent for noe sånt, kanskje fordi man kom ut av tellingen. Uansett, en av oppgavene på et merke vi tok under oppholdet var å finne ut hva det pæreformede fjellet het. Dette er altså fjellet Bire, som betyr pære, fordi det er pæreformet, fant vi til slutt ut av. Imidlertid klarte ingen av oss å se likheten.

Til høyre på bildet ses elven Kander.

Liten, relativt ren elv kommer inn i større og litt mindre rene Kander, som ifølge brosjyrene er kremfarget. Vi syntes den var gråbrun (men vi syntes jo ikke fjellet så pæreformet ut heller, så kanskje det er noe i veien med oss).

Sveitserne er kjent for sine blomsterkasser, og disse var å se i samtlige vinduer på mange av de karakteristiske husene.

Noen gjorde riktignok litt mer utav dette med blomster enn andre. Enkelte ville kanskje kalt dette å overdrive.

Ved. Nesten alle hadde enorme mengder ved stablet opp inntil husene sine. De på bildet under var av dem som hadde mest; til og med hagen var fylt opp av ved. Sveitserne fyrer åpenbart mye i ovnen, det kan vi forstå, det er nok kaldt om vinteren, og strømmen sydover i Europa er dyrere enn i Norge. Noe vi aldri forstod, var hvorfor flere så behovet for å fyre i ovnen sommerstid - kanskje de innså at de hadde for mye ved?

Lørdag tok vi toget til Bern, landets hovedstad. Kander er en av elvene som danner elven som renner gjennom Bern. Elven renner ganske stille, og vi har hørt at det går an å leie flyteelement og la seg drive med strømmen et godt stykke. Vi så flere som benyttet seg av denne transportmåten, og Hilde og Endre syntes det så ganske deilig ut, varmt som det var.

Endre og Morten utenfor inngangen til den botaniske hagen i Bern.

Er det noen som har forslag til hva dette kan være? Er det en form for rundkjøring? Vi bevitnet en bil som kjørte gjennom dette her, den kjørte over det som om det sirkulære sjakkbrettet ikke eksisterte. Pussig sak.

Hilde og Endre på vei opp bakken (av enkelte kalt snarveien) til rosehagen.

Rosehagen i Bern er absolutt et besøk verdig. En flott park med både alleer, gressplener og, selvsagt...

...en imponerende samling forskjellige typer roser, pent organisert og navngitt. I utkanten av parken er også offentlige toalett, også disse gratis, en meget spesiell installasjon som må oppleves.

Som om ikke det var nok er det også flott utsikt over gamlebyen fra rosehagen.

Kun et stenkast unna finnes bjørnegraven, en av Berns største turistattraksjoner.

På en av hovedgatene i gamlebyen. Vi skjønte aldri helt hva som var meningen. Det var ingen fortau, og folk gikk overalt i gatene, mellom statuer og elver, men støtt kom det kjørende både biler og trikk.

Det sveitsiske «stortinget» ble pusset opp, og var for anledningen pakket pent inn i plast og piggtråd. I stedet for parlamentsbygningen fikk vi med oss en demonstrasjon mot Israel i Libanon-krigen. Sveitsisk politi var godt representert, med flerfoldige hvite varebiler fullastet med væpnede spesialstyrker parkert rundt hvert gatehjørne.

Også kirken skulle selvsagt pusses opp når vi var på besøk.

Endre og Hilde på toget på vei tilbake til Kandersteg. Tog i Sveits er ikke det samme som tog i Norge. Vi reiste mye med tog, fordi de gikk overalt hele tiden. (Heldigvis hadde ikke vi og knapt noen ande heller plassbilletter - vi prøvde hardt flere ganger, men skjønte aldri hvordan sveitserne som nummererte setene hadde tenkt. Mye tyder på at de ikke har tenkt. Sete 47 er selvsagt ved siden av sete 51, som etterfølges av 46 og 57. Setene 49 og 50 fantes ikke. Naturligvis.)

Tilbake i Kandersteg. Fortsatt ikke pæreformet.

Vi kjenner ikke til at de har vulkaner i Sveits, men dette bildet er artig likevel.

Utenfor speidersenteret var det fest.

Søndag formiddag gikk vi en rundtur i Kandersteg som en del av ett av merkene vi tok. I bakgrunnen på bildet under ses Oeschinental.

Tjue minutters gange fra stasjonen finner vi Höh, hvorfra det er strålende utsikt over landsbyen.

Senere søndagen deltok vi på en av speidersenterets guidede turer, Evolving Alps Hike. På bildet ser man sporene etter at to tektoniske plater har presset sammen og dannet både alpene og dette mønsteret.

Med på turen deltok, foruten oss tre, rundt tolv italienske speiderjenter og deres mannlige leder. Én av dem, nemlig en jente på rundt tolv år, kunne (litt) engelsk.

Hilde kan med rette anklages for å være en aldri så liten smule kufiksert, og tok maaange bilder av de innfødte kuene.

Mandag gikk vi opp Oeschinental, og kom til sjøen som, selvsagt, heter Oeschinensee. (Merk forskjellen på Oeschinental og Üschental - med vår fantastiske tyske uttale, hjulpet av at begge stedsnavn kan staves på en rekke måter, tok det litt tid før vi oppfattet forskjellen.)

Vi gikk videre fra Oeschinensee til hytten Blümlisalphütte. Dette var den første hytten vi besøkte for å ta merket Kandersteger Hüttentest, hvor man får (kjøpe) et merke dersom man besøker flere av SAC-hyttene i området rundt Kandersteg. SAC-hytter tilsvarer turistforeningens hytter. Som det så vidt fremgår på bildet under, var stien frem stedvis relativt bratt.

Det siste stykket opp til/ned fra hytten var relativt bratt. Stien går på bildet først i sikksakk rett frem, deretter til venstre på bildet.

Endre tar en hvil på vei ned igjen. Hytten sees ikke på bildet, men ligger til venstre for toppen i bakkant av bildet.

Tirsdagen gikk vi til Doldenhornhütte, en relativt kort tur sammenlignet med den dagen før.

Tirsdag 1. august var den sveitsiske nasjonaldagen. Sveitserne flagger imidlertid like uhemmet uansett hvilken dag det er, både med nasjonalflagg, kantonflagg og Kanderstegflagg. Sammenlignet med norsk 17. mai var det imidlertid ganske puslete.

Om kvelden så vi på speidertoget, som tilsynelatende var uendelig, før vi plasserte oss selv bakerst i dette og gikk det siste stykket inn mot det man kan kalle sentrum, hvor vi hørte diverse hilsningstaler, så på at de lokale 18-åringene fikk utdelt sitt borgerbrev, hørte et opptak av nasjonalsangen (som overhodet ingen sang til) og så et storslagent fyrverkeri, betalt av speidersenteret og et par av de lokale hotellene.

Onsdag gikk vi til Lämmernhütte. Vi jukset litt og begynte med å ta banen. Bare i selve lille Kandersteg var det hele fire taubaner.

En del av ruten gikk langs Daubensee, en grå og svært lite pen sjø. Hilde og Endre forfrisker seg med drikkevann, som de naturligvis hadde tatt med fra verdensspeidersenteret.

Utsikt mot bl. a. Matterhorn.

Etter et stopp på et hotell i fjellheimen for å kjøpe is og se på utsikten, gikk vi innover en lang, flat og stenete dal.

Hilde og Endre. Hytten ligger sirka 3/4 oppe i fjellsiden.

Hytten var ganske ny. De har selvsagt ikke innlagt strøm, men er rikelig utstyrt med solcellepanel. På alle hyttene fikk vi stempel for å dokumentere at vi hadde vært der, og vi kunne kjøpe sjokolade, kakao, etc. Hilde var ikke helt fornøyd med hvordan hytten så ut, og kom med den slående kommentaren: «Arkitekten burde vært skutt!» Vi andre skjønte hva hun mente.

Utenfor hytten hadde noen bygget dette kunstneriske greiene av stein. Muligens var det niåringen som bor på hytten og får privatundervisning to måneder i året?

Tilbake i Kandersteg tok vi en kikk på de lokale togene. I Kandersteg begynner Lötschbergtunnel, en berømt og svært laaaang jernbanetunnel. Tosporet der, som på all annen jernbane i Sveits, naturligvis. På pussige vogner, som kan ses til venstre på bildet under, kjører bilister og yrkessjåfører sine biler og trailere, og tar toget til Goppenstein. Akkurat som ferge, bare tog...

Torsdag tok vi toget gjennom nettopp Lötschbergtunnel og videre til Geneve.

Geneves store landemerke.

Blomsterklokken i den engelske hagen, som forøvrig var fylt av innvandrere, deres noe primitive restauranttelt og tilhørende bensinaggregat.

Det er ikke så tydelig på bildet, men se registreringsnummeret på bilen.

Hildes drømmebil?

I Geneve finner vi også kontorene til mange organisasjoner i FN-systemet. Nedenfor FNs høykommissær for flyktninger.

OMPI-huset...

FNs europeiske hovedkvarter. Vi mistenkte at denne inngangen kun blir brukt til VIP-gjester.

Vi spiste lunsj utenfor dette bygget, som var en form for museum eller kunsthall.

Like ovenfor gaten fant man den russiske delegasjonen, inngjerdet bak et gjerde toppet med piggtråd, en hekk og et nytt gjerde innenfor. Vi prøvde selvsagt å se hva russerne ville skjule på sitt enorme og godt bevoktede område. Foruten flere bygg så vi både lekeplass, tennisbaner og en del barn. Skulle de, etter vår mening overdrevne, sikkerhetstiltakene hindre oss i å komme inn eller barnene i å komme ut?

Vi fulgte skiltingen Visitors, og kom til en politimann som spurte oss rett og slett om: «Who are you?». Hva svarer man på slikt? «I'm Morten - who are you?» Vi prøvde oss heller med «turists», og da var det greit.

Innenfor dørene kom vi til en sikkerhetssjekk, type flyplasskontroll. Etter at vakten hadde inspisert Hildes Tobleronesjokolader, sett i Endres vannflaske og gitt ham lommekniven tilbake fra røntgenmaskinen, kom vi til en skranke med masse vaktfolk. Vakten ville ha passene våre, som vi ikke hadde tenkt på å ta med, men de måtte vi ha, sa han. Vi sa at de hadde vi ikke, så da kunne vi ikke komme inn. Han spurte hvor vi kom fra, og etter at vi sa vi var norske og han hadde tenkt seg lenge om, nøyde han seg med Mortens førerkort. Vakten satt i flere minutter og trykket på en datamaskin, så på skjermen og på kortet, før han til slutt gav et FN-kort for besøkende. Så var det Hildes tur, men han ville ikke engang vite hva Hilde og Endre het, langt mindre se noe legitimasjon eller gi dem noe kort.

La det ikke være noen tvil om at vi passerte vakten kl. 16.09, det var åpenbart svært viktig å få med.

Inne på FN hadde de mye kunst, her en gave fra Kina.

Den flotte hagen utenfor huset var selvsagt lukket for besøkende, og alle andre også, så det ut til. Tenk om noen kom til å tråkke på gresset!

Guiden vår snakket flytende fransk-amerikansk: «Njå'k» (altså New York).

I Geneve finner vi også hovedkontoret til Røde Kors.

Fredag tok vi det med ro i Kandersteg og gikk i de lokale få lokale butikkene som var. Nedenfor ses Endre og Hilde som spiser frokost utenfor kjøkkenet vi lånte på senteret.

Kunst i en gangtunnel like utenfor speidersenteret, malt av de frivillige, kalt «pinkies» etter de rosa t-skjortene de gikk med.

Morten, Endre og Hilde utenfor KISC.

Takdekorasjonen i flere rom i speideresnteret var ulike speiderskjerf.

Tidlig lørdag morgen stod vi opp og gikk for siste gang de 25 minuttene fra senteret og ned til jernbanestasjonen. (Riktignok har senteret egen jernbanestasjon, men denne brukes kun når det er minst 250 reisende som skal av eller på.)

På vei hjem var alle tre skjønt enige om at det hadde vært en fantastisk tur.