Film fra aking i bobbanen

Virkeligheten forsvinner og blir til gode minner

Av: Ida Gjøstein Sundal

Så er endelig, endelig dagen kommet. Igjen står både store og små speidere på togstasjonen, klar for en ny speiderutflukt. Denne gang bærer turen til Mjølfjell og hytten Katteli. Forventningsfulle speidere strømmer til, og sekker og ski blir stablet inn i toget. Igjen på perrongen står ensomme foreldre som ikke får være med på tur. I alt 55 speidere er plassert på setene i vognen. Toget ruller ut av stasjonen og moroen for alvor kan begynne.

Jo lengre vi kommer oss bort fra Bergen, desto høyere blir støynivået inne i kupeen. Vi passerer både Arna og Dale og vips kommer spørsmålene på rad og rekke: «Er vi fremme snart?», «Skal vi begynne å kle på oss snart?» Vi underholder hele vognen og forventningene til årets tur er til å ta og føle på!

Idet toget passerer Mjølfjell stasjon er vi alle i ferd med å kle på oss godt med klær. Ute snør det lett, og vi vet alle hva vi har i vente før vi ankommet hytten.

Hopp, dunk, hopp, dunk... Store og små speidere hopper ut av toget, og sekker og ski blir på utrolig vis manøvrert ut av toget. Toget rusler ut av perrongen og det blir helt, helt stille… I hvert fall i et tusendedels sekund! «Hvem er dette sin sekk?» «Jeg finner ikke skiene mine!”» Speiderne virrer rundt som små maur i en altfor stor tue. Mørket ligger som et teppe rundt gruppen, og snøen daler stille ned fra himmelen. I løpet av sekunder blir plassen helt opplyst: TUUT! Et brøl høres og *svisj*… Et langt godstog suser forbi, og den fredelige fjelluften virvler rundt ører og neser. Sekundene forsvinner, sammen med toget, inn i tunnelen rett ved og plutselig er det både mørkt og stille rundt oss igjen.

Med hodelykter godt plassert på hodet, sekken på ryggen og skiene mellom hendene begynner nedstigningen til hytten. Det er ikke lett å gå i den våte nysnøen, og vi må titt og ofte ta rumpene til hjelp nedover bakkene. Etter en stund er vi alle på plass i hytten, og Gerdt fordeler rom til hele bataljonen. Inne på rommene blir senger fordelt og madrasser plassert på gulvene. Soveposetrekk spretter fram og putetrekk blir surret rundt putene.

Med ferskt brød og nyåpnet pålegg plassert på et felles matbord, er kveldsmaten i gang. Også denne gang er sjokade og nugatti populært blant mang en speider. Vi benker oss rundt bordene og spiser oss gode og mette, før vi får en del generelle formaninger fra øverste hold.

Det er tid for turens første fellesaktivitet - den evig fantastiske: «BINGO» I år, som i fjor og alle andre år, er dette en storslager hos speiderne. En gruppetur er ikke en skikkelig gruppetur uten bingo! Men til forskjell fra i fjor, manglet vi i år vår alles kjære bingostemme, Erik. I hans fravær trer Gerdt og Tor-Atle til og, jo da, de gjør en ganske god jobb til tross. «N – for Nils – 38». Summing høres fra salen idet et tall er lest opp og alle lurer spente på om de har klart det. Etter mang en runde er det tid for alle i de tre boksene på bingolappen. Nok en gang får alle sammen bingo, og det blir selvsagt premiering til alles store glede. Kvelden begynner å ta form, og speiderne finner frem tannbørster og nattøy, og snart senker roen seg over oss alle og Katteli.

Morgenstund har gull i munn! Og dette gjelder også på speiderturer! Med trøtte morgenfjes tramper vi inn i spisesalen, og en etter en okkuperer vi plassene rundt bordene. Ute snør det og tåken henger tungt nedover fjellene rundt hytten. Mens troppen og småspeiderne sitter og nyter frokosten, befinner seks bevere, en leder og to foreldre seg på togstasjonen i Bergen. De har en liten togtur foran seg for å komme fram Ørneberget stasjon og Katteli.

Etter frokost deles gjengen i sine respektive enheter og vi får en del formaninger fra lederne. «Og før vi går ut skal rommene ryddes!» Jau, morra di jobber ikke her, så her må speiderne selv rydde opp etter seg! Etter at «shiningen» på rommene er godkjent, begynner vi å kave oss inn i alle klærne og stormer ut.

Speidertroppen begynner sin tur med å kravle oppover bakken til togstasjonen. Derfra toger de til Upsete, og går de 6 km tilbake til hytten. Småspeiderne starter sin tur fra hytten. Med ski på bena og godt humør i bagasjen, renner vi ned den lille bakken rett foran hytten. Derfra beveger vi oss i motsatt retning av troppen, og etter et stykke skigåing finner vi en superduper rasteplass. Der blir det laget snømann, og underjordiske tunneller, samt spising av kjeks, epler og sjokolade.

Mens hytten står igjen ensom og forlatt for troppen og småspeiderne ankommer beverkolonien åstedet. De går straks i gang med lek i snøen, og får snart besøk av småspeiderne som er tilbake fra tur, og sultne på lunsj. Og under lunsjen kommer også troppen tilbake, kliss våte. Kampen om en plass i tørkerommet blir et faktum, men kloke Brynhild vet råd! I yttergangen blir det straks hengt opp tørkesnorer som klærne kan henges opp på.

Mens noen leker seg med våte skibukser, votter og huer, begynte vi på en tradisjonsrik aktivitet som hører til på gruppeturer. Det var tid for å trimme fingertuppene og teste tålmodigheten. Vi snakker selvsagt om å lage dusker til gruppeluene våre. Brune, gule og grønne dusker ble laget og sydd på huene. Tiden frem til middag flyr av sted og blir brukt til  kortspilling, gameboyspilling, graving av bobbane, og for noen er det ekstra kjekt å bare kunne hoppe i haugen med madrasser som befinner seg på loftet.

 «MIIIDDAG!» Patruljene Gaupe og Ørn, som har kjøkkentjenesten, sier klart og tydelig ifra at det er på tide å få rumpene ned trappen og inn i spisesalen. På dagens meny står kjøttkaker i deilig brun saus, med poteter og grønnsaker til. Dette setter jubelen fast i halsen på mang en speider og støynivået under middagen er oppunder taket. Vi klarer knapt nok høre hva sidemannen prøver å fortelle, og vi kan bare glemme å finne ut hva vi selv tenker på. Men kjøttkakene sklir ned på høykant og med sjokoladepudding til dessert er middagen toppet! Stappet full i magesekken, og med kjøttkaker til langt opp i spiserøret, ruller speiderne inn på rommene for å ta på seg de heller lett tørkede klærne. Det er tid for utelek i den heller lett fuktige nysnøen.

Oppdraget er relativt enkelt og speiderne går i gang med liv og lyst. Engasjementet er på topp og resultatene ble praktfulle. Oppgaven går ut på å lage en figur i snø. Redskapene vi får lov å bruke var få, men utvalgte: spader, teskjeer, kniv. Ellers er det bare å la fantasien seire og selv finne på kreative løsninger. Da de tre kvarterene som speiderne har fått til rådighet er oppbrukt, får vi se kunstneriske eksemplar av både prinsesser og frosker, spøkelse og vulkaner. Det blir kåret vinnere i hver klasse, bever, småspeider og speider.

Dryppende våte trekker speiderne innover i hytten, og benker seg rundt fruktfatene som er stilt så fint opp i spisesalen. Til tross for at vi er inne, det er ganske lyst og vi ikke har bål, er det tid for et ekte speiderleirbål. Leker i mangetall blir lekt, vi har både sangleker og kreativitetsleker, og det blir sunget og lært mang en gang. Snart er klokken blitt altfor mye, hver en kropp kjente at dagen har vært lang, men fantastisk. Natten kommer sigende på og det er igjen tid for tannpuss og kveldsro. Etter hvert ser både store og små innsiden av øyelokkene og snart er vi alle langt inne i drømmeland.

«Dunk, dunk, dunk» Hva er det som skjer? Vi ser alle forvirret på klokkene våre, er det morgen alt nå? Jepp, klokken er 08.00, og det er snart frokost! Sukk og stønn – skal det være sånn? Utenfor skinner solen over de halvgrå skyene, og fuglene kvitrer i varmere land. Inne i hytten kan vi i hvert fall ikke se verken solen eller fuglene fra hyttens mange vinduer!

Minuttene går og vi ruller oss ut av soveposene. Men bare det å komme seg på bena gir ny energi og vi stormer til spisesalen. Skivene sklir ned på høykant og matpapiret ruller bortover gulvet. Sulten stilner i magene og Gerdt forteller hva som skal skje videre utover dagen. Vi får alle beskjed om å pakke sekkene og legge dem i gangen utenfor spisesalen. «Også skal vi få båret sekkene til beverne og småspeiderne opp til stasjonen, på en eller annen måte!» Jada, det finnes faktisk tre forskjellige måter å bære dem opp på: Bård, Lars Øyvind og Matias!

Klokken 10.30 står vi alle, både store og små, med ski på bena utenfor hytten. «Kan dere høre etter?» Gerdt har stilt seg i utkanten av gjengen og prøver iherdig å fange alles oppmerksomhet. Det er tid for gruppemesterskap i alt annet enn speiding. Trugeløp, luftgeværskyting, bobbane, ballkasting og ikke minst skal speiderne testes i skiferdigheter, ploging, fiskeben, svinging og i det hele tatt! Speiderne blir delt inn i grupper og vi er i gang!

Speiderne suser fra aktivitet til aktivitet, og det mangler ikke på energi og innsatsvilje. Men etter en aktiv dag begynner mager å rumle og etter at Tor-Alte og en del foreldre har fått bålene i gang er det klart for grilling. Krampaktig skviser speiderne seg sammen rundt bålet i håp om å få svidd en liten pølsebit. Den blir fordøyd nede i magen sammen med litt pølsebrød, ketchup og en lite sup drikke.

Og fordøyelsen går nok enda fortere når speiderne rett etter pølsespisingen tar fatt på den bratte stien opp til Ørneberget.
Mens alle koser seg rundt bålet gjør tre kraftige karer en heltemodig innsats for gruppen og fedrelandet. De slang tre-fire av sekkene til beverne og småspeiderne på skuldre, rygg, nakke og det som finnes av bærbare kroppsdeler, og bærer dem opp de vel 60 bratte høydemeterne til stasjonen. Etter hektisk løping opp og ned får de tilslutt opp alle de respektive sekkene. Virkelig imponerende arbeid! Tar dere ledernes sekker også nestegang?!

Oppstigningen her krevende, men helt oppnåelig for sunne, friske ungdommer. Og bare navnet Ørneberget på stasjonen sier vel sitt om oppstigningen! Vel til topps er det tid for å ta årets gruppebilde! Alle 67 som er med på turen stiller seg opp og smiler med sitt jordan-smil mot fotograf Bård. Så kunne ventingen bare begynne! Og det tok ikke lang tid før toget  trillet mot oss og en kamp mot klokken tok til. Alle sekker og ski skal inn på toget i raskes mulig fart. Og plutselig triller vi ut fra stasjonen og mot Oslo. Ja, vi kjørte i «feil retning», og snaue ti minutter senere ankommer vi Myrdal. Igjen kan sjauingen av bagasje starte!

«Tog til Bergen i spor 2!» Jepp, det er oss! Vi kommer oss inn på toget med både bagasje og speidere og vi starter på siste del av hjemreisen. Matpakker og drikkeflasker blir funnet frem, og siste rest av snopet blir slukt i svingene mellom Voss og Arna. «Første stasjon Bergen, avstigning på høyre side!»

En gjeng med slitne, humørfylte og litt varme speidere klarer tilslutt å stable seg på beina og komme seg ut av toget. Så oppstår det gjensynsglede med foreldre og søsken, og en kamp om å få tak i riktig bagasje. En etter en forlater vi togstasjonen, og tenker tilbake på en flott tur.

Nå i ettertid, etter at sekken er pakket ut og alle klær er vasket, kan vi sette oss ned å studere bilder og mimre om turen til Mjølfjell, og glede oss til neste tur og neste år!

Takk til alle, både bevere, småspeidere, stifinnere, vandrere, rovere, ledere og foreldre, for at dere var å gjøre dette til en superduper gruppetur!