Gruppetur 2008

Påmeldingen til årets gruppetur var rekordstor - derfor var det dramatisk å få beskjed mindre enn en uke før vi skulle av sted at Kvamsseter var dobbeltbooket, og at vi ikke kunne komme dit likevel. Heldigvis var det ledig på Mjølfjell Vandrerhjem, hvor det ble besluttet å flytte turen. Veldig få trakk seg, og med 62 deltagere ble det likevel den største gruppeturen vi kan huske.

Fredagen startet altså med togreise i stedet for busstur. Bagasjen fikk vi satt av på Mjølfjell stasjon og kjørt frem, mens deltagerne gikk av på Ørneberget og tok seg famlende ned den bratte, snøfylte bakken i mørket. Vel inne spiste vi middag, før vi avsluttet dagen med tradisjonell bingo.

Etter frokost lørdag morgen, var det tid for tur. Ulveflokken gikk en tur i nærområdet, og kom tilbake for å spise lunsj innendørs, sammen med beverkolonien som var kommet opp lørdag formiddag. Troppen tok toget til Upsete, og stod på ski ned igjen til vandrerhjemmet. Så var det tid for å lage dusk til gruppeluen, leke i snøen, og hva en ellers hadde lyst til. Etter middag konkurrerte kolonien, ulvekullene og patruljene om å lage den fineste snøskulpturen, før kvelden ble avsluttet med innendørs «leirbål». De fleste var klare for en god natts søvn, bortsett fra noen av roverne, som benyttet seg av husets sauna - før de av en eller annen grunn gikk lettkledd ut i den iskalde snøen - og inn igjen.

Søndag morgen spiste vi frokost og pakket, før vi gikk ut. Den planlagte familiedagen ble dessverre avlyst siden arrangementet måtte flyttes, men deltagerne på turen gjennomførte likevel aktivitetene trugeløp, idealtidløype, aktivitets-/hinderløype og luftgeværskyting, før vi avsluttet med grilling av pølser. Så måtte alle ta i et tak da all bagasje skulle bæres opp den lange og bratte bakken til stasjonen. Men før vi kunne ta toget hjem, måtte vi ta toget til Myrdal, hvor vi kunne spise lunsj mens vi ventet på toget til Bergen.

Fem på toget

bonesspeiderne.no lurte på hva deltagerne syntes om turen, og på toget på vei hjem fikk fem tilfeldig utvalgte speidere gi terningkast til maten, hytten, programmet, været og turen under ett, samt komme med en kommentar til turen.

«Et lite skritt for speiderne - et krafttak for lederne!»

«Hva??» sier Erik Geber. «Får vi ikke være på Kvamsseter i år?» Han river seg fortvilet i håret. «Og hva skal vi liksom finne på i stedet?» Stemmen i den andre enden av telefonen dør ut og en summetone høres. Erik ser panisk på telefonen. – Hva gjør vi nå? Vi er over 60 personer som skal på tur. Han griper i panikk etter telefonen igjen og slår nummeret til Tor-Atle.

«Hallo, det er Torunn!» Erik klarer å stotre fram at han gjerne vil snakke med Tor-Atle. Litt etter er han på tråden. «Ja?» sier Tor-Atle. Han tar imot beskjeden, som en profesjonell klarer han å holde kroppsspråket helt rolig, men innvendig bobler han av raseri og frustrasjon.

Etter mye frem og tilbake ender det med at gruppeturen i år skal gå til Mjølfjell Vandrerhjem.

16.50 står alle pakket og klare inne på toget. Bare Lars Øyvind kommer løpende oppover siden på toget i det vi sakte sklir ut av stasjonen. Toget tusler videre mot Voss og Mjølfjell. Etter bare et par minutter begynner maset fra speiderne: «Er det langt igjen?» Mas, kakling og tyt forfølger gjengen videre på ferden. «Er vi fremme snart?» I det toget sakte ruller inn på stasjonen på Mjølfjell står alle lederne beredt til å lempe sekkene av, litt i frykt for å ta med noen feile sekker eller ski. Speiderne får streng beskjed om å sitte rolig – sit down and speak nothing!

Ørneberget neste: De 55 speiderne stabler seg på bena og vandrer ut i den mørke, kalde natten. «Et lite skritt for en speider, et stor skritt for en smårolling,» sier småpikene med godt humør. I det toget forsvinner inn i horisonten forsvinner også lys, sivilisasjon og eneste håp for en fluktvei hjem. «Lommelykten min ligger i sekken!» En etter en oppdager småspeiderne at lommelykten, som de hadde fått beskjed fra Ida om å pakke lett tilgjengelig, var blitt borte i løpet av togreisen. Uten lommelykt begynner de alle på nedstigningen til vandrerhjemmet. De finner snart ut at letteste måte å komme seg ned med ben og armer i behold er å sette seg på rumpen og ake.

«Velkommen til gruppetur på vandrerhjemmet!» Erik ønsker alle hjertelig velkommen og gir et par formaninger før  speiderne slippes løs, som små kalver på nytt beite, for å finne sekker og ski. En liten stund etter sitter de alle ved spisebordet og nyter en herlig, men uventet, middage bestående av ostesnitzler og stekte potetbåter. Til dessert blir det servert deilig sjokoladepudding til alles store begeistring.

«Bingo!» høres det fra fellesrommet på hytte nummer 2. De er alle samlet for helgens første aktivitet, den verneverdige og tradisjonsrike bingoen! «B 12» Erik blir stille og summingen fra mengden startet på nytt. «Jeg har den, jeg har den!» jubler en gutt i blått, han har tydeligvis ikke forstått at alle har akkurat de samme tallene, bare i forskjellig rekkefølge. Kvelden begynner å ta form, og etter at alle har fått bingo og premier, er det tid for å avslutte med en liten sang, «Hanen stend på staburdshella», før det er marsj i seng for både store og små.

Solen skinner flott over de hvite skyene, og fuglene kvitrer i varmere land. – Bank, bank! «Det er morgen!» Trøtte tryner titter frem fra forskjellige dyner, og litt etter litt kommer speiderne seg på bena. I bare tøflene løper de over tunet og inn i hovedhuset for å spise en deilig frokost. Matpakker smøres og termoser fulle av varmt vann får tilsatt en dæsj kakao på alle verdens måter.

Speiderne løper tilbake til rommene sine i full iver etter å få på seg varmere klær. Bare tre jenter; Kristin, Torill og Ida, blir igjen ute, iført bare inneklær og tøfler. De har sett det alle andre har sett, men ingen andre orker å gjøre noe med. Før det skjer noe alvorlig tar jentene initiativ og setter i gang med å bygge trapp ned til ytterdøren på hytten. Litt etter litt kommer en trapp til syne, og det blir lettere å gå for både store og små. 

Mellom de verste snøbygene begynner troppen på sin vandring opp mot Ørneberget. De skal på togtur til Upsete, for å gå tilbake til vandrerhjemmet. Ulvungene tar turen andre veien, ned en oppkjørt vei. På veien deres blir det både lek i snøen, kjeksutdeling og opptagelse av to nye speidere. Mens hyttene står tomme for speidere ankommer beverkolonien åstedet og vandrerhjemmet. De går straks i gang med lek i snøen, og får snart besøk av ulvungene som er vel tilbake fra tur. 

Etter en god og koselig lunsj er det tid for nok en tradisjonsrik aktivitet som hører med på gruppeturer. Vi vet alle hva vi snakker om, nemlig duskelaging. «Klippe, klippe, surre, surre.» Det er tid for å være aktiv i fingertuppene. Noen fikk etter hvert nok av å lage dusker og beveget seg utendørs. Der var det startet opp et lite skitrekk som mang en speider prøvde å ta til topps. «Skal du ha klump, eller klarer du det uten?» Klumpene på tauet var populære blant de mange som forsøkte trekket.

Jubelen stod i taket da det var tid for middag, gryterett med ris, og gele til dessert. Mette og stinn rullet speiderne inn på rommene for å ta på seg klær, det var tid for mer utelek. Denne gangen ble det prøvd ut en ny aktivitet. Speiderne gikk i gang på oppgaven med stor iver, og resultatene ble praktfulle. Oppgaven gikk ut på å lage en figur i snø, der de kunne bruke spader, teskjeer og eventuelle andre kreative løsninger. Da de tre kvarterene som speiderne fikk utdelt var gått, hadde vi fremfor oss både skilpadder, spøkelser, slott fra Narnia, piggsvin, bamser og ikke minst tenkeren. Det ble kåret vinnere i hver klasse, bever, ulvunge og tropp.

Våte og kalde, men fulle av humør, vandret alle inn på rommene igjen. Vått tøy ble hevet av og det var kappløp til spisesalen der kveldens leirbål skulle finne sted. Leker i mangetall ble lekt, og sanger skulle blitt sunget, hadde det ikke vært for «bæbyer» ovenpå. Men ingen fare, det var tid for andre sanger, nattasang. Natten kom sigende på og det var tid for tannpuss og kveldsro. 

«Dunk, dunk, dunk.» Hva er det som skjer? Alle ser fortvilet på klokken som lyser av store tall: 07.30. Sukk og stønn – skal det være sånn? Trøtte tusles det til spisesalen, og et par skiver sklir ned i magesekken. «Tilbake på rommene og pakk sekkene deres. Og klokken 10.00 møtes vi utenfor!» Beskjedene var korte og presise fra Erik denne gang, og speiderne spratt av sted. Sekker ble pakket, laken dratt av, og siste restene av snopet ble slukt i det embalasje ble kastet i bosset. «Speider ditt, speider datt, speider overalt» sier en annenklassing, som også var på vandrerhjemmet, og løper sin vei. Det har han all grunn til å gjøre, det var ikke vi som laget mest støy i den hytten!

«Samle dere i en stor sirkel så skal jeg forklare hva som skal skje.» Gerdt står midt på myren og prøver å fange alles oppmerksomhet. Litt etter litt blir deltagerne delt inn i grupper, og hver gruppe blir fordelt på de forskjellige postene. Det er tid for gruppemesterskap i alt annet enn speiding. Trugeløp, luftgeværskyting, idealtidsløype og hinderløype med ski på bena er godsakene og de forskjellige grenene som speiderne skal igjennom.

Etter en aktiv dag begynner magene og rumle og det er tid for grilling av pølser. Krampaktig skviser speiderne seg sammen rundt bålet i håp om å få svidd en liten pølsebit. Den blir fordøyd nede i magen sammen med litt pølsebrød, ketchup og enten kald eller varm saft. Og fordøyelsen går nok enda fortere når speiderne rett etter pølsespisingen tar fatt på den bratte stien opp til Ørneberget. Der skulle over 60 sekker og like mange par med ski bæres opp. Men innsatsen til alle var det ikke noe å si på, spesielt lederne Matias og Lars Øyvind tok et krafttak opp bakkene. Etter hektisk løping opp og ned fikk vi tilslutt alle pakkenellikene opp.

Ventingen kunne begynne, og kreftene kunne samles opp igjen før det var tid for en ny økt. Da toget rullet inn på «stasjonen» var det nok en gang tid for å stable alt og alle inn i vognene. Togturen tok heldigvis ikke så lang tid, og snaue ti minutter senere ankom vi Myrdal og alt og alle skulle losses ut av toget. Matpakker og drikkeflasker ble funnet frem, og det var tid for en liten dogåing eller to, før vi rullet av sted i et nytt tog. «Første stasjon Bergen, avstigning på høyre side!» Slitne, varme, men fulle av humør, stabler vi oss alle på bena og med ett befinner speidere og foreldre seg om en annen.

Nok en tur er dessverre over, og et par nye sider i speiderminneboken er skrevet. Etter at sekker er pakket ut av og alt er vasket kan vi sette oss tilbake i lenestolene og mimre tilbake til den gangen vi var på hytten på Mjølfjell. Det snakkes vel på vegne av alle når det sies at dette var nok en fantastisk tur. Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet, eller eventuelt solkrem, og se frem til neste speidertur. Den kommer nok før du aner. Og husk: «Et stor skritt for hvem som helst andre, et lite skritt for oss speidere!»